Alle storfe her på gården er av rasen telemarksfe. Dette er Norges eldste storferase som ble etablert i 1856. Årsaken til rasedannelsen var et behov for effektivisering i landbruket. Å forbedre husdyra var et av virkemidlene man så at var nødvendig. Rasebegrepet var på den tida fremmed i Norge, og det fantes ulike populasjoner av storfe i hver dal og fjord i landet.

I Telemark oppdaget man derimot kyr som man mente egnet seg som grunnlag for en rase, både fordi dyra ga godt med mjølk og hadde et forholdsvis ensartet utseende. Dette vil si at dyra var hornete og såkalt sidete.

At ei ku er sidet vil si at den har hvit ryggål og hvit buk med farget side. Av farge ønsket man rød eller brandet (tigret). Overgangen mellom det hvite og fargete var smådroplete; altså rosete.

Hodet var også roset og hornene skulle være vidstilt og velformete. Et begrep man brukte om den ønskede hornfasongen var lyreform.

Nettopp utseende var sikkert det som bergtok meg da jeg som seksåring så min aller første telemarksku. Dette synsinntrykket brant seg fast og jeg husker det faktisk veldig godt den dag i dag. I mine øyne finnes det ikke mye som er vakrere enn ei rosete, vakker telemarksku på beite.

Besetningen på Fosshaugen
Når jeg skulle skaffe meg kyr til gården her var det derfor aldri tvil om hvilken rase jeg skulle velge. Å verne rasen for framtida er den sterkeste motivasjonen for valget mitt. Men i tillegg har telemarksfeet bruksegenskaper som god beiteutnyttelse og at de viser brunst godt. I det daglige stellet er det også av betydning av telemarksdyra er mindre og mer lettstelte. Dette merker man ikke minst når man skal drive dyra ut og inn av fjøset sommerstid, men det å ha lettere dyr på båsen gir et enklere fjøsstell gjennom hele året.

Da jeg startet her på Fosshaugen var jeg kjempeheldig og fikk kjøpt fem kyr, fire kviger og en spedkalv.

24. september 2008 rullet det så en dyrebil inn på tunet her. Den var fullastet med telemarksdyr og jeg var spent som en unge på julaften da dyrebilsjåføren åpnet lemmen på bilen.

I løpet av et kvarter var fjøset mitt så og si fullt av vakre, rolige og trivelige dyr. Hvite ryggåler og rosete hoder med vidstilte horn så langt øyet kunne se! Dette var og blir nok en av de største dagene i livet mitt. Lykken var fullendt.

Disse dyra som stammer fra Finn Moen Solstad i Surnadal og Christian Saxlund i Lesja, blir nå grunnstammen for besetninga her på gården. Alle dyra er 100 prosent raserene, så nær som ei kvige som er 99 prosent raseren. Dette vil altså si at alle er ekte telemarksfe, og vil dermed utgjøre en fantastisk base for det videre avlsarbeidet mitt.

Når jeg har bygd opp full besetning er planene å ha om lag ti kyr med påsett (ungdyr og kalver). Jeg kommer med andre ord til å ha i overkant av tjue storfe med smått og stort. Alle raserene telemarksfe.

De andre dyra
Gårdshunden er av rasen Airdale terrier og heter Lorca. Navnet skriver seg fra min litterære interesse (Federico García Lorca) og er også påvirket av at min favorittartist Leonard Cohen har en datter som heter nettopp Lorca.

I tillegg har jeg noen høns for egg til eget bruk.