Ta av vestover fra E6 ved det vesle tettstedet Sjoa, mellom Vinstra og Otta og ti mil nord for Lillehammer. Så følger du Sjoa-elva mot Jotunheimen. Da åpner landskapet seg etter noen kilometer og da er du i Heidal, først i ”Nerdale” og etter noen kilometer i ”Øverdale”.

Trolig har navnet på bygda skiftet opp gjennom tidene. Elvenavnet Sjoa er avledet av det gammelnorske ”hjo”, som betyr det som skinner. Med andre ord, her er det snakk om elva med det lyse, klare vannet. Opp gjennom tidene er navnet trolig blitt til Hjortdal, Høyardal, Heardal, Hedalen og Heidal.

Mange kaller Heidal ”Eventyrbygda” og opplever dalen som ei bygd der tida har stått stille. Gamle gårder med 1700-talls hus kan tyde på det. Med rette er Heidal kalt det største levende museet i Norge, og dagens Heidal er et godt eksempel på hvordan ei fjellbygd så ut i år før tid ble penger. I dalsida ligger rekka med gårder med mange soltørka tømmerbygninger.

Det bor om lag halvannet tusen mennesker i Heidal. Nå er bygda en del av Sel kommune, etter å ha vært egen kommune fra 1908 til 1965. Fremdeles har de fleste heidølene en til jordbruket.

Store deler av Heidal ble liggende øde etter Svartedauden i 1349. I 1340, rett før pesten rammet landet, fantes det 23 gårder i Heidal, mens det i 1537 bodde folk på bare sju bruk i bygda. I 1665 hadde tallet på bruk økt til 20. På 1700-tallet var det velstandsdager i mang ei norsk bygd, også i Heidal, og det var på denne tida de fleste av de vakre tømmerhusene ble reist.

I de sju kommunene i Nord-Gudbrandsdalen, Sel, Vågå, Lom, Skjåk, Dovre og Lesja, finnes det i dag om lag 400 freda hus. Bortimot 100 av dem ligger i Heidal. Gamle hus rundt et tun har gitt gården i Heidal et monumentalt preg. Inne finnes treskurd i nesten alle rom, mange av husene er også rikt dekorert utvendig.

I tillegg til de gamle gårdene, var det mange husmannsplasser i Heidal. Slik som Fosshaugen som jeg i dag driver.