Som bygutt og selvvalgt bonde er det naturlig at jeg har en stor bevissthet rundt drifta og målene mine for gården. Jeg har ikke overtatt denne gården fordi jeg måtte, men kjøpt meg drømmestedet fordi det var det eneste jeg alltid har ønsket meg.

Fosshaugen er ingen stor gård, og i dagens stadig økende rasjonalisering er det mange som mener at slike gårder ikke er liv laga. Min mening er en helt annen, og jeg er overbevist om at det er like framtidsrettet å drive en liten gård som å bygge enorme samdriftsfjøs. Min driftsform har en verdi som er vanskelig å måle både for meg selv og samfunnet. Ved å holde drifta her i gang ivaretar jeg kulturlandskapet som har blitt utviklet gjennom hundreår.

Her er dyra en viktig faktor. Ingenting holder kulturlandskapet ved like så godt som beitedyr. Med en stadig økende gjengroing kan en nok gjøre en innsats med hogst og maskinell rydding, men for å holde gamle beitemarker åpne er det kun beitende dyr som duger. Jeg har kyrne på utmarksbeite hele sommeren og slik bidrar jeg til at et større område enn bare selve gården blir ryddet. Kyr på beite går opp gamle stier, holder flatene åpne og pleier landskapet.

Her kommer selvsagt rasevalget inn som en viktig faktor. Ikke bare fordi Telemarkskua er en ypperlig beiteku som er mindre kresen i matveien enn NRF-dyra, men også fordi jeg mener at gamle, opprinnelige husdyrraser på utmarksbeite er en berikelse for hele lokalsamfunnet.

Telemarkskyr på beite i skogen og på fjellet er noe urnorsk som mange legger merke til og blir fascinert av. Dette er en verdi som det ikke kan settes en prislapp på, men i tillegg til at kyrne mine henter ressurser i utmarka skaper de også trivsel i nærmiljøet.

At dyra skal ha det godt er en selvfølge. Derfor er god dyrevelferd et av mine viktigste mål i arbeidet hele tiden. Jeg legger mye prestisje i å følge opp hvert enkelt dyr og gi dem godt stell både inne i fjøset og ute på beitet. Jeg har et nært forhold til dem alle og lærer derfor hver enkelt å kjenne.

Alle har selvsagt navn og som seg hør og bør på dyr av landets eldste storferase, har de gamle, norske navn. Disse henter jeg gjerne fra matrikkelbrev fra 17- og 1800-tallet. Det er en hel prosess å velge navn til hver eneste kalv. Utseende, fødselstidspunkt og opphav er faktorer som kan være med på å bestemme navnevalget.